Det finnes frie skoler i Norge, skoler for enhver som bor nær nok og som ønsker en annen skolegang enn det offentlige tilbyr.

Denne brosjyren presenterer Steinerskolene, et friskole-alternativ som i dag finnes en rekke steder i Norge, både som grunnskoler, videregående skoler og skoler for funksjonshemmede. Skoleslaget er utbredt over hele verden.

Retten til å velge skole
Å velge skole er en rett alle foreldre har både etter norsk lov og ifølge sterke internasjonale konvensjoner.
Denne foreldreretten er for tiden i fokus i samfunnsdebatten. Mye tyder på at man i fremtiden vil kunne velge mellom forskjellige offentlige skoler for sine barn. Men et valg har først virkelig mening når skoler er forskjellige. I det følgende skal vi fortelle om en skole og et skoleslag som er annerledes. Hvordan skal man plassere disse skolene i forhold til det offentlige skolesystem?

 
 
   
SKOLEREFORMENE I 90-ÅRENE OG STEINERSKOLEN 
Skolereformene i 1990-årene er de mest omfattende noensinne. Alder for skolestart er senket til 6 år, grunnskolen er derfor blitt 10-årig og har fått helt nye læreplaner. Den videregående skole har gjennom Reform 94 blitt en rettighet for alle. Også administrativt er skolenorge fullstendig omorganisert. Norge er et land med tradisjoner for et godt utbygget offentlig skolevesen. Uten det offentliges innsats hadde det ikke vært et skoletilbud til alle. Det tiltaler mange at et langt og spredt utbygget land bindes sammen av et enhetlig skolevesen, og de ser dette som et viktig demokratisk kjennetegn. En slik skole med vekt på likhet og likeverd - gjerne omtalt som enhetsskolen - blir i praksis formet ovenfra gjennom politiske beslutninger.
Det er ikke denne brosjyres oppgave å utdele karakterer til den offentlige skolen. Enhver som vil ta et valg får selv gjøre seg opp en mening. Men Steinerskolene i dette landet står ikke i motsetning til de overordnede idealer om at skolen skal være et sted der hele mennesket skal ha sin plass, ikke bare intellektet. Vi kan helt og holdent gjøre tankene i Læreplanens generelle del til våre. Skolens hovedperson, eleven, beskrives i denne på en seksfoldig måte, som meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndannet, samarbeidende og miljøbevisst. Eleven skal betraktes som et helt, «integrert» menneske, og fostringens mål blir definert som intet mindre enn «å anspore den enkelte til å realisere seg selv på måter som kommer fellesskapet til gode - å fostre til menneskelighet for et samfunn i utvikling. » (Læreplan. Generell del).

Steinerskolens eksistensberettigelse ligger i at den realiserer disse idealer med andre pedagogiske midler og ikke styres ovenfra.
 
   
STEINERSKOLEN I NORGE FRA 1926

Steinerskolen er et alternativ til den offentlige skole og har vært det lenge. Den første skolen ble grunnlagt i Oslo i 1926. Skolene ble kjent i 50-årene gjennom Jens Bjørneboes roman «Jonas», og i 70- og 80-årene ble det grunnlagt en rekke Steinerskoler rundt omkring i Norge. Disse gjorde tilbudet tilgjengelig for mer enn halvparten av Norges befolkning. Steinerskolen har de siste 50 år vært et viktig korrektiv og incitament i skoledebatten, og har uten tvil tilført den offentlige skole viktige impulser.
   
KAN IDEALER OG HVERDAG KOMME HVERANDRE NÆRMERE I SKOLEN?
Steinerskolen tilstreber en skole der avstanden mellom idealer og hverdags virkelighet ikke forblir uoverstigelig, en skole der barna både skal kunne utvikle seg som medmennesker og få ivaretatt sin begavelse. Og den ville gjerne være en skole der mennesker i forskjellige oppdragerroller møtes rundt det evige spørsmål om hva vi ønsker å gi videre til neste generasjon. Men hvor man også kan drøfte hvordan det enkelte barn kan hjelpes på veien.
   
FORELDRENE - MANGE ULIKE MOTIVER
 
Foreldre som har kommet til skolen med sine barn har derfor alltid hatt ulike grunner for sitt valg. Kanskje har det vært et ønske om tettere kontakt med lærer og skole rundt sitt barn? Kanskje dette å møte et mindre tungrodd system? Eller det vanligste: Håpet og tiltroen til at denne skolen svarer på ens barns behov. Noen kommer vel også fordi de ser en fare i et heldekkende offentlig system og oppfatter enhetsskolen søm en ensrettende faktor der foreldres synspunkter og ansvar lett pulveriseres. Og noen kommer av ren nød: i fortvilelse over et barn som er skoletrette eller mistrives.
 
Alle disse menneskene har gjort et valg. Enkelte er blitt skuffet, det kan ikke unngås. Steinerskolen er selvsagt ikke fullkommen. Men mange, de fleste har vært og er glade for at barnet går på Steinerskolen. Og i årenes løp er det mange tidligere elever som har gått ut i samfunnet med Steinerskolen som bakgrunn. Vi skal fortelle litt om dem lenger ute i brosjyren.
 
 
   
DET VOKSENDE MENNESKE 
Hva er så den bærende idé i Steinerpedagogikken? Kortutgaven er: troen på det enkelte menneskes uendelige muligheter. Alle barn bærer et løfte med seg fra fødselen om å lære, stadig bli mer menneske, fortsette å være skapende. Dette løfte blir bare så altfor ofte ikke innfridd. Omgivelsens mange begrensninger bidrar ofte til å skape sperrer mot virkelig læring. Samfunnet vil noe som det innerste i barnet ikke vil. Barnet vil nemlig begeistres, mens samfunnet helst vil fylle det med «nyttige», snusfornuftige riktigheter. Gradvis bygges lærelyst og originalitet ned, vi tilpasses, og ender opp som kopier.

Kjernespørsmålet blir: Hvordan kan oppdragelsen hjelpe det voksende menneske til sann frihet? Svært meget av det som avgjør vår skjebne utspiller seg jo i vår barndom. Og det er en lang tid fra barn til voksen. Hva kan vi lese ut av barnets naturlige ytringer?
   
BARNDOMMENS EGENART
Barndommen er lekens og fantasiens skapende tid. Læringen må derfor ta sitt utgangspunkt i det som er barnets mest naturlige tilbøyelighet: å skape indre bilder med rot i virkelighetens mangfoldige verden. I leken bearbeider barnet virkeligheten i skapende handling. Den viktigste læringen hos barn finner sted ved at sansene stimuleres. Dette gjelder i særlig grad dypereliggende sanser som bevegelsessans, livssans og likevektssans. Et lekende barn synger, danser, hopper og løper. Det lekende barn lærer med hele seg. Men det vet ikke at det lærer. Først når barnet er skolemodent, vil det ha ordentlig utbytte av å sitte stille på en stol og lytte til fortellinger og forklaringer. Da vet barnet: nå lærer jeg noe.
   
STEINER-PEDAGOGIKKEN - VIKTIGE TREKK
Steinerpedagogikken forsøker nå å utvikle disse naturlige lyster hos barnet til en læreprosess hvor hele barnet kan være virksomt. Vi vil ta for oss formidlingen av et lærestoff i de mellomste klassetrinnene. Hvordan skjer dette? Utgangspunktet må være en engasjert, muntlig formidling av stoffet fra lærerens side, aller helst i form av en fortelling. Det fortalte er noe som alltid begeistrer og som derfor nedfeller et indre bilde, et fantasibilde i hvert barn som lytter. Dette har pedagoger til alle tider vært klar over. Men hvordan går læringen videre?
   
BEARBEDIDELSE AV LÆRESTOFFET
Det skjer ved at lærestoffet blir «kunstnerisk» bearbeidet ut fra det indre bilde barnet har dannet. Bearbeidelsen kan skje gjennom tegning, maling, modellering, bevegelse, samtale eller skrivning av egne tekster. Her lærer barnet seg at alt arbeid er en prosess, et strev. Og det er bildene som får leve, bildene får sin tid i barnet. Her finner vi en av de kardinale forskjeller på vanlig pedagogikk og Steinerskole. Begrepsoppbyggingen blir ikke forsert, men erobres gradvis, løses naturlig ut. Sentralt her står bestrebelsen om å få fagene til virkelig å henge sammen, støtte opp om hverandre, og dette skjer ved at de store temaer i skoleplanen kommer tilbake i de kunstneriske og praktiske aktiviteter. Hånd, hode og hjerte arbeider i samme retning.
   
ALDERSTRINNENBE OG LÆRESTOFFET
Menneskets naturgitte lange barndom kan synes ineffektiv fra et læringssynspunkt. Steinerpedagogikken tar den på høyeste alvor, og innretter læreprogresjonen nettopp etter denne. Vi for søker å beskrive det egenartede for hver livsalder og de utviklingsmuligheter som nettopp dette alderstrinnet byr på. Den viktige inndeling i 7-årsperioder tør være kjent. Læreplanen for Steinerskolen forsøker derfor å finne det stoff som «svarer til» barnets alder, den aktuelle levealders fysiske og sjelelige behov. Man må rett og slett tenke seg at det rette stoff tenner en begeistringens ild i barnet. Denne kanskje uvante tanke synes bekreftet gjennom Steinerskolens praksis. Et hovedinntrykk av læreplanstoffet gir Læreplantreet

Her vil man legge merke til hvordan lærestoffet hele tiden utvikler seg fra det billedmessige til det mer forstandsmessige. Fra visdommen i eventyr, fabel, legende og myte i de lavere klassetrinn til moderne kritisk samfunnsbetraktning, kjemi, fysikk, databehandling o.s.v. i de høyere klasser. Barna får lov til å gå menneskehetens egen vei fra «mythos» til «logos».
 
   
STOFF OG METODE
Uttrykket «rett stoff» må imidlertid ikke oppfattes dogmatisk. Intet stoff kan formidles uten metode, og metoden forandrer seg selvsagt kontinuerlig i løpet av Steinerskolens 13 år. Optimal pedagogisk virkning kunne man tenke seg når det «rette» stoff forenet seg med rett metode til rett tid. Men man kan også tenke seg en utmerket virkning av «galt» stoff, men med riktig metode!
 
   
HOVEDFAGSTIMEN
Hva preger så skolehverdagen i en Steinerskole? Hva er annerledes? Hva legger en besøkende først merke til? Det første man legger merke til er uten tvil hovedfagstimen, dobbeltimen som innleder hver skoledag for alle klasser. Innenfor denne lange timen er det imidlertid viktig med variasjon. Variasjonen må ha et rytmisk, kunstnerisk forløp. F.eks. slik: Først lek/rytmisk del, så eget arbeid eller øvelse, så å lytte til nytt. - Videre legger man merke til at det i hovedfagstimen alltid undervises i perioder på to til fem uker i samme fag. Formålet er altså å oppnå en fordypning av læreprosessen, atter et essensielt trekk ved Steinerskolene: Gresk historie i 6.klasse i fire uker gir ro til fordøyelse og ettertanke, det samme gir forbrenningens kjemi i 8.klasse. Man kan si at elevene i hovedfag lager sine egne lære bøker.
 
   
DET KUNSTNERISKE I SKOLEN
Det neste man noterer seg er de mange kunstneriske innslagene. I småklassene er de fleste kunstneriske aktiviteter integrert i fagene, mens det for de høyere klassetrinn oftere står kunstneriske fag på timeplanen. Den kunstneriske aktivitet gjør det mulig og naturlig at klassene møtes på månedsfester og avslutninger for å vise hverandre hva de har innøvd av dikt, sanger, små spill, eurytmi eller dans. 
   
HVOR ER LÆREBØKENE? 
Man vil også se at i denne skolen glimrer lærebøkene med sitt totale fravær i småklassene. Først som hjelpebøker, tekstsamlinger, oppgavehefter eller oppslagsbøker vil de etter hvert finne sin naturlige plass i undervisningen. Videre: Elevene har nok prøver i de høyere klassetrinn, men aldri eksamen. Dette leder hen til enda et viktig særtrekk ved Steinerskolene: det brukes ikke karakterer, kun uformelle vurderinger. Ved årsavslutningen skrives et omfattende vitnesbyrd til hver elev. For de eldre elevene skrives det vurderinger i hvert fag til skoleårets avslutning.
   
HVOR VIKTIG ER DET MED RO I TIMENE?
Endelig: en besøkende opplever naturligvis tonen, stemningen i skolen. Mange sier den er glad, frisk, spontan. Fri. Er det mye uro? Det kommer an på. Visse typer uro kan være tegn på at noe fruktbart foregår. Dog er ro i timene nesten bestandig verd å tilstrebe. Konsentrasjon og fordypelse er i vår tid mangelvare.
   
SEKSÅRINGS-REFORMEN OG STEINERSKOLEN: DE GÅR PÅ SKOLEN FORMELT
Reformen om nedsatt skolestart til 6 år var sterkt omstridt. Steinerskolene deltok aktivt i kampen for å stoppe reformen, som etter Steinerpedagogikkens grunnsyn ikke vil gavne barnets utvikling fordi de elementer av skole som skal erstatte barnehagens innhold, kommer før barnet er skolemodent. Seksåringen er på et utviklingstrinn der den sunne modning ennå trenger rikelige elementer av bevegelse, lek, motorisk læring og samvær med mindre barn. Den senkede skolestarten gjelder imidlertid alle norske barn. Også Steinerskolens 6-åringer går formelt på skolen, men Stortinget har gitt vårt skoleslag anledning til å organisere skolegangen for 6-åringer slik at Steinerpedagogikken kan realiseres fullt ut. Ved mange skoler er derfor 6-åringene lokalisert til en av de mange Steinerbarnehager. En viss kjernetid er de for seg selv, resten av tiden er de sammen med de mindre barna. Ved noen skoler hvor barnehagene ikke hadde nok plasser (bl.a. Oslo og Fredrikstad) har 6-åringene fått sine egne lokaler til en førskole der det pedagogiske opplegg er lagt til rette for alderstrinnet.
   
IKKE BARE LETT Å VÆRE 6 ÅR 
6-åringen, med sin kroppslige uro, sin trang til utfordringer, sin tannløshet og sin trass, med sin nye evne til å balansere, mestre nye redskaper, føre an i leken eller planlegge den på forhånd, lever likevel ennå en tid i etterlikningens, hermingens alder. Han kan lære mye, men skolemoden er han ikke. Det viktigste tegn på at denne tiden nærmer seg, er som tidligere nevnt at hukommelseskreftene blir frigjort. Da er de fleste 7 år gamle, de kan begynne i en klasse og få sin lærer.
   
SKOLEALDEREN FRA 7 TIL 14
Den klassiske skolealder er syvårsperioden mellom tannfelling og pubertet. Det er en glanstid for læring hvis man bare kan lykkes i å vinne elevens tiltro og tillit. Men da må læreren våge å satse. Mye skal skje. Barna skal lære å lese, skrive og regne, de skal høre eventyr, sagn og saga, de skal oppleve historiens sus og de skal møte dyr og planter, sten og stjerner. Alt dette stoffet må læreren stå for. Lærerens egen beretning er garantien for at dette er verd å lære. Ingen lærebok, TV- eller dataskjerm kan gå foran lærerens levende ord, blikkontakten mellom elev og lærer, eller det spontane spørsmål fra klassen.
   
LÆREREN - VEIVISER OG AUTORITET
Læreren er i denne tid den selvskrevne veiviser. I begynnelsen en helt og absolutt trygghetsskapende autoritet, mot slutten mindre. For veien til målet, elevens selvstendighet, går gjennom den gradvise nedbygging av den voksnes autoritet. 
   
OPPLEVELSEN ER INNGANGSPORTEN 
Elevens møte med kunnskap på dette trinnet må gå gjennom opplevelsen. Inngangsporten er følelsene: sympati, engasjement, begeistring, medlidenhet, sorg, avsky, frykt, spenning. Fortellingene vil lagre seg i barnet som et stort, kanskje usystematisk, men rikt landskap av spennende stoff. Dette er en typisk forskjell mellom skoleslagene: I Steinerskolen har opplevelsen av verden forrang. Løven er viktigere enn pattedyrene, hundekjeksen viktigere enn skjermplantene. Historier går foran historie. Det er Steinerskolens resept mot skoletretthet. Og hva gjør det vel at elvene i dette landskapet renner ut i glemselens hav? På Steinerskolen anser vi det som en del av livet selv at en del av det blir glemt! Fra de underbevisste dyp vil barn- dommens bilder være en kilde til meningsfylde og livstro.
   
FAG SOM SKAL ØVES OG LÆRES 
Men noe skal selvsagt også huskes, kunnes. Her kommer øvelsesfagene inn: regning, lesning, skrivning, engelsk, tysk/ fransk/ russisk eller hva skolen måtte ha som annet fremmedspråk. Her kommer selvsagt også de mange kunstneriske og praktiske aktiviteter, eurytmi, kroppsøving, fløytespill, sang, håndarbeid, sløyd m.m.
   
UNGDOMSTRINNET OG PUBERTETEN 
De siste år av ungdomstrinnet, når eleven er 14 og 15 år, er ikke lette. Det er jo en overgangsalder der konsentrasjonssvikt, uro, opposisjon, motvilje og diskusjonslyst hører til dagens orden. Å drive frem et skoleprosjekt er en utfordring. Men å anspores til en innsats på skolen er en viktig hjelp for de unge til å finne en vei gjennom jungelen. Her må pedagogen stimulere til innsats, gi utfordringer og opplevelser som kan lede til den glede det alltid er for en ungdom å beseire seg selv. En viktig ledetråd for læreren og skolen er å gi elevene stor selvstendighet, gi oppgaver som gir dem selv følelsen av å bygge opp læreprosjektet. Ikke minst å løse oppgaver gjennom samarbeid, finne løsninger sammen med andre, er et fint hjelpemiddel. Det er ellers en alder hvor mange lett blir seg selv nok.
 
   
DET VIDEREGÅENDE TRINN - STIKKORD: ALLSIDIGHET 
De tre årene i videregående ved Steinerskolen kan ikke beskrives i detalj her. Et viktig stikkord er allsidighet. Møtet med det praktiske liv, kunstnerisk skapende aktivitet og intellektuell utvikling må inngå i et allmenndannende hele. Timeplanen skal gjelde alle elever, som bortsett fra årsoppgaven i 3.vg (se nedenfor) i prinsippet deltar i det samme undervisningsopplegget. Noen skoler har dog visse valgfag og differensiering i enkelte fag.
   
INN I DET 21.ÅRHUNDRE - HVA KREVES? 
Alle norske elever har nå rett til videregående skolegang. Det har Steinerskolen alltid stått for. Tanken om en virkelig allmenndannende 12-årig skole for alle var selve drivkraften da den første Steinerskole ble skapt i 1919. Det snakkes så meget om IT-spesialisering(data). Men viktigheten av allsidighet er bare blitt mer og mer innlysende. I det 21.århundre vil videreutdannelse og omskolering til nye spesialiteter høre til dagens orden. Flere og flere må også rustes til å møte den stadig økende fritid og de stadig opptrappede fristelser med egen kreativ evne. Denne evne vil forsterkes av en allsidig utdannelse i ung alder. Bl.a. derfor tror vi at Steinerskolens videregående trinn med sin store bredde har en viktig rolle å spille som basis for et godt liv.

Når dette er sagt, må det føyes til at det i flere år har vært samtalt om en videreut- vikling av Steinerskolenes videregående trinn. Nye tanker er kastet inn, nye modeller drøftet. Ting kan tyde på at dette kapitlet blir det første som trenger å nyskrives - kanskje allerede kort tid etter årtusenskiftet.
 
   
ÅRSOPPGAVEN I 3.VIDEREGÅENDE TRINN
Et drøyt år før de forlater skolen velger alle elever i videregående en årsoppgave. Det er viktig at denne oppgaven er et helt fritt valg. Emnet kan være hentet fra et hvilket som helst fagområde, men valget skal godkjennes av skolen. Med pedagogisk og faglig veiledning følges nå eleven gjennom en mest mulig selvstendig arbeidsprosess der den faglige fordypning er hovedmålet. Eleven skal vise at han eller hun både har tilegnet seg allmenne kunnskaper i emnet, har valgt seg en flik av dette som spesialitet, og har vist evne til å fremstille / utføre dette skriftlig, praktisk eller kunstnerisk. Oppgavene er ofte kombinasjoner av teoretiske, praktiske og kunstneriske studier, i beste overensstemmelse med skolens ånd. Det er spennende dager ved Steinerskolene når årsoppgavene presenteres. Utstillinger og elevforedrag gir tilskuere og tilhørere et inntrykk av elevenes arbeid - og av skolens egenart.
   
VITNESBYRD ETTER 3. VIDEREGÅENDE
Årsoppgaven blir bedømt av en ekstern sensor og bedømmelsen er uformell, dvs. beskrivende og uten tall- eller bok- stavkarakterer, slik all vurdering er det ved Steinerskolen. Når elevene går ut av videregående Steinerskole samles bedømmelsen av årsoppgaven og alle fagvurderinger i et pent hefte. Dette er elevens avgangsvitnesbyrd fra skolen. Her er det ikke en eneste poengsum. Man finner til gjengjeld en beskrivelse av elevens arbeid, innsatsvilje, interesse, faglige situasjon, prøveresultater og fravær. Denne beskrivelsen er ikke mindre interessant enn en poengsum. Men hvilken status har dette vitnesbyrdet? Kan elevene bruke det til sin videre utdannelse, eller stiller de bakerst i køene foran universiteter og høyskoler?
   
HVORDAN GÅR DET MED DEM? 
Helt fra de første elevene gikk ut fra Steinerskolens videregående i 1980 har vitnesbyrdet gitt elevene rett til å søke høyere utdannelse med vitnesbyrdet i hånden. Riktignok må de søke opptak som enkeltelever - på individuelt grunnlag - men undervisningen har status som allmennfaglig studieretning i det offentlige system. Fra første stund har forbundet Steinerskolene i Norge på skolenes vegne fulgt elevenes videre vei til høyere utdannelse med sitt Steinerskolevitnesbyrd. Tross visse problemer satt man med et klart hovedinntrykk, nemlig at Steinerskolevitnesbyrdene fungerte godt for elevene.

To spørsmål er sentrale ved inntaket:
a) Bør denne elev få studiekompetanse? - Det er første nåløye, som mange passerer. Men noen blir pålagt å ta ett eller flere fag som privatister.
Neste spørsmål er:
b) Hvor blir denne elev plassert i køen? To løsninger har vært praktisert: Egne kvoter eller rangering ut fra at vitnesbyrdet blir poengsatt av mottakende institusjon.

I 1992 besluttet Steinerskoleforbundet å undersøke nøyere hvordan det hadde gått med de seks første kullene, i alt ca 300 elever. Hadde de kommet inn der de ønsket? Hadde de fullført utdannelsen? Viste de samlet sett interesse for å utdanne seg? Dette var noen av spørsmålene. - Da undersøkelsen ble avsluttet i 1994 viste det seg at det positive inntrykk man hadde ble bekreftet fullt ut. Steinerskoleelevene kom ikke på noe punkt dårligere ut enn kullet som helhet, de viste minst like stor evne til å fullføre studiene, og de viste klart større interesse for å utdanne seg, f.eks. ved å ta flere utdannelser. Når det gjaldt valg av studieretning, bekreftet undersøkelsen det flere utenlandske undersøkelser av Steinerskole- elever har vist, at de statistisk sett velger de samme utdannelsesveier som det øvrige samfunn, men kanskje med et svakt overheng mot yrker der man får med mennesker å gjøre: utdanning, helse osv og likedan med yrker der det kreves kreativitet, initiativ og ansvar.
   
LOVGRUNNLAG OG GODKJENNING 
Steinerskoleideen er en 12-årig enhetsskole i tråd med de pedagogiske ideer som er nevnt ovenfor. I Norge har Steinerskolene godkjenning og økonomisk støtte etter Privatskoleloven av 1985.Skolene er etter denne loven godkjent som et faglig-pedagogisk alternativ. Loven gir skolene rett til en statsstøtte på 85% av driftsutgiftene, regnet ut fra kostnaden i off.skole. Loven forutsetter altså at resten av driften, samt de betydelige husleie- og kapitalutgifter som loven ikke dekker, skal dekkes av egenandeler eller foreldrebidrag (se nedenfor). Loven gir skolene en betydelig pedagogisk frihet, som nyter godt av en utstrakt tillit fra Storting, departement og andre organer. Spesielt har godkjenningen av et videregående trinn uten karakterer og eksamener langt på vei skjedd ut fra skolens egenart. Offentlig myndighet har altså ryddet plass for Steinerskolene i det norske skolebildet.
 
   
STYREFORM 
Godkjenningen omfatter ikke bare den pedagogiske metode og vurderingsformen. Også styreformen er alternativ. Steinerskolen er en kollegiestyrt skole, med en utpreget flat struktur. Her er ingen rektor, iallfall ikke i vanlig forstand. I en virkelig kollegial styreform tilstreber man alltid konsensus, enighet, slik at man slipper å skape fraksjoner eller misfornøyde mindretall ved å ty til raske avstemninger. - Lærerkollegiet møtes ukentlig for å fordype det pedagogiske arbeid og ta stilling til aktuelle spørsmål. I praksis er mange enkeltspørsmål delegert til underkomiteer eller mandatgrupper, ofte med vide fullmakter, slik at lærermøtene kan få bedre tid til sine hovedoppgaver: elevene og pedagogikken. Den demokratiske styreformen ved skolene krysses derfor av et republikansk element.
   
FORELDRENES OPPGAVER
De enkelte foreldre har nærkontakt med skolen gjennom klasselærer. Tett kontakt rundt hvert barn er et ideal. Lærerens forståelse av hvert enkelt barn kan slik bli den best mulige. - Videre møtes foreldrene i hver klasse tre til seks ganger årlig til foreldremøter; ikke sjelden til fester sammen med barna. I foreldremøtene går lærerne igjennom klassens situasjon, faglig og sosialt. Her gir foreldrene sitt besyv med. Uten disse bidrag fra foreldrene ville lærerne arbeide i et tomrom. Foreldrenes bidrag til skolens forståelse av sitt arbeid er derfor uunnværlig.

Sentralt i samarbeidet skole/hjem står foreldreforeningene ved hver skole. Her sitter som regel representanter valgt fra klassene, og arbeidsfeltene deler seg i to hovedretninger. - Den ene er å organisere markeder (Høst-, jul-, Vårmarked, etc) der inntektsbringende tiltak, festlig samvær og kulturelt liv kan kombineres og gjerne gå opp i en farveglad, støyende helhet. Bestrebelsen på å gjøre hver skole til et lite kultursentrum, med konserter, foredrag, kulturkafeer o.l. er et viktig fellesanliggende for foreldre og lærere. Den annen hovedtematikk er å drøfte skolens situasjon, drøfte utbyggingsplaner, ta opp problemer og svakheter, kort sagt bidra til tiltak som kan befordre skolens kvalitet. Ved mange skoler er det foreldrene som fastsetter skolebidragets størrelse. Her er det et viktig prinsipp at foreldre med dårlig betalingsevne skal kunne få sitt bidrag redusert. Ingen skal av økonomiske grunner bli hindret i å sende sitt barn på Steinerskolen.

Foreldrene ved de 25 Steinerskolene har også siden 1987 et landsdekkende Steinerskolenes foreldreforbund, SFF. Dette organet tar opp saker av felles interesse, utveksler erfaringer eller hjelper til ved skoler hvor det trengs hjelp utenfra.
   
FELLESSKAPET AV STEINERSKOLENE 
De 27 Steinerskolene og de over 30 barnehagene har dannet sitt eget forbund, Steinerskolene i Norge, stiftet i 1976. Dette forbundet skjøtter skolenes og barnehagenes fellesinteresser gjennom et sekretariat. Reformer og lovendringsforslag fra det offentlige i de senere år har medført store arbeidsoppgaver i forhold til myndighetene. Ved grunnleggelsen av nye Steinerskoler har forbundet alltid bidratt med erfaringsoverføringer, spesialkompetanse etc. - Helt sentralt står også informasjons arbeid, utdannelse av lærere, kursvirksomhet ete. Forbundet utgir et tidsskrift «Steinerskolen», som med sine over 4000 abonnenter når ut til samtlige foreldre og mange interesserte mennesker over hele landet.
   
LÆRERUTDANNELSEN 
Utdannelsen av steinerskolelærere skjer i Norge ved Rudolf Steinerhøyskolen i Oslo. Denne høyskolen ble startet i 1981, og tilbyr nå en treårig utdannelse som Steinerskolelærer. Høyskolen bygges for tiden ut med en rekke videreutdannelses- og påbygningskurs, både for lærere fra Steinerskolene og fra andre skoler med andre utdannelser. Rudolf Steinerhøyskolen har fra 1990 også en treårig linje for barnehagepedagoger. Ved studiesenteret på Berle skole i Oslo holder dessuten Eurytmihøyskolen til, med en fireårig utdannelse for bevegelsesfaget eurytmi som er særpreget for Steinerskolene.

Bakgrunn og opprinnelse. Rudolf Steiner - og antroposofien
Steinerskolene har sitt navn etter østerrikeren Rudolf Steiner (1861-1925), mest kjent som antroposofiens grunnlegger. Til grunn ligger et erkjennelses- og moralfilosofisk fundament der særlig spørsmålet om menneskets frihet er grundig drøftet. Antroposofien er videre en omfattende verdensanskuelse fremlagt av Steiner i flere hundre bind, der menneskets oversanselige tilhørighet og en systematisk metode for oversanselig erkjennelse er utviklet. Det filosofiske grunnlag kan anses som en veirydder for denne erkjennelsesvei.

I tillegg til dette teoretiske grunnlag har antroposofien inspirert til en kunstnerisk, sosial og vitenskapelig fornyende virksomhet innenfor nesten alle samfunnsområder. Ved siden av skolene og barnehagene er antroposofisk byggekunst (bl.a. flere Steinerskoler i Norge), medisin og jordbruk, samt landsbymodellen for psykisk utviklingshemmede (i Norge bl.a. Vidaråsen) mest kjent i offentligheten.
   
FRA 1919 TIL I DAG 
Den første skolen ble til i Stuttgart da Tyskland sto på randen av kaos etter nederlaget i 1919. Behovet for nytenkning var overveldende, og en hovedoppgave var en radikal fornyelse av skolen. Waldorfskolen i Stuttgart ble moderskolen til en skolebevegelse som korn til å sette spor etter seg i det 20.århundre. Med sin sosiale profil, sitt pedagogiske opplegg, sitt nye syn på en kunstnerisk undervisning og sin oppfatning av skolen som et kulturelt fristed i samfunnet ble den på samme tid moderne og kontroversiell, en skole for det 20.århundre. Ved slutten av århundret har den vokset til å omfatte rundt 650 skoler med over 150 000 elever i alle verdensdeler. 
   
STEINERSKOLEN - INGEN LIVSSYNSSKOLE
Antroposofien er ikke undervisningsstoff ved Steinerskolene. Inspirasjonen, ideene, menneskekunnskapen som skolen arbeider etter, er imidlertid hentet fra antroposofien. Denne erkjennelsen er forsøkt gitt en allment tilgjengelig fonn som kan vurderes av alle fordomsfrie mennesker. Skolene er derfor ikke livssynskoler, men pedagogiske metodeskoler. Mye tyder på at behovet for dette skoleslaget vil være enda mer aktuelt i det 21.århundre.
   
FAKTA OM STEINERSKOLEN 1998
Steinerskolene utgjør den største gruppe frie skoler i Norge i dag. Det finnes 25 Steinerskoler rundt omkring i landet, hvorav 11 også har videregående trinn. De fleste ligger i/nær større bysentra. Medregnet 6-åringene og elevene i videregående trinn er det totale elevtall 4700 fordelt på 230 grupper eller klasser. I tillegg kommer tre helsepedagogiske skoler med 60 elever og over 30 barnehager, mer eller mindre tett knyttet til skolene. Bak skolene står ca 700 Steinerskolelærere, bak elevene rundt 3000 familier.
  Hvaler, mai 1998,
Svein Bøhn 

henta fra www.steinerskolen.no